Kysthusene vender stadig tilbake i maleriene mine. For meg handler de ikke bare om bygninger eller steder, men om noe menneskelig og eksistensielt — det å bo i seg selv.  Husene blir symboler på tilhørighet, sårbarhet, ensomhet, ly og indre rom. De står ofte alene i landskapet, men samtidig i kontakt med lyset, været og omgivelsene rundt seg — alltid i dialog med noe større. Midt i det store, åpne landskapet står de som påminnelser om vårt behov for å høre til — både i verden og i oss selv.